Agility, spor og bonsjurklubben på tur.

Endelig er kalde mai over, og varme juni kaster seg over oss med 10 grader og sol. Ikke mye varme og skryte av, og derfor er det andre småting i hverdagen som varmer.

Siste helgen i mai var dingsen med i konkurranse, og det med blandet resultat. Påfølgende mandag prøvde vi oss i internkonkurranse. Selv om det ble to soleklare, disk så viste hun en iver til å ta neste hinder. At hindret ikke var det riktige, kan vel ha flere årsaker.

Sto over den organiserte AG-treningen dagen etter for at det ikke skulle bli for mye på en gang.

Onsdag hadde jeg fri. Det var et flott vær, lettskyet med hele 14 grader. Bestemte meg derfor å ta en lett trening med dingsen. Møtte Kari, Monica og Janniche på Øra, for å “trene”.

Dingsen hadde andre planer, og jeg ante uråd da hun måtte gjespe mellom to hinder. Prøvde å motivere henne, men det nyttet ikke. Treningen ble avbrutt med en utkjøring som avslutning.

Akutthjelp er nødvendig når Dingsen mister motet. Da mener jeg ikke hjertestarter, men Tante Ellen og sportrening.

Lena hjalp meg i sporet på onsdag, og Tyra gikk et knallbra spor. Lena skrøt mye, og hun har sikkert rett når det angår hunden.

På torsdag ble Ellen hyret inn. Tyra liker sin tante meget godt og hun får ganske raskt opp iveren hennes. 

Tok kun framadsending 6-7 ganger, og Dingsen ble ivrig og glad igjen. Vi avsluttet med hysterisk lek, før kvelden tok oss.

I dag var det også et lettskyet  pent vær med hele 10 grader, og da må man ute på tur. Bonsjurklubben møttes på byåsen butikksenter og målet var Geitfjellet. På veien opp måtte vi innom Våttakammen for å nyte utsikten. 

Jeg har ny mobil å måtte prøve denne, mens Tone briefer med sitt gode kamera. Vi besudlet den lille kammen med niste, kaffe og fotografering. Hurtigruten skulle gå fra kai klokken 10, og Tone nektet og gå derfra før det skjedde.

Heldigvis gjorde den det, og etter hvert strenet  snublet vi videre mot geitfjellet. Alle snakker jo om hva man har i sekken, men ikke alle husker på det. Tone reklamerte tidlig i turen om sin spesialpolkagrissjokolade, men det ble med reklamen.

Vi ankom toppen, og da måtte vi nyte medbragt igjen. Litt mer kaffe og niste, og selvsagt litt snop.

På veien ned ble vi enige om å gå via Helkanseter, og da kom Tone på at vi hadde jo glemt av sjokoladen med polkagris. 

Geitene skulle jo til seters for å gjøre seg fete fetere, derfor ble det en frivillig stopp også her. Vi besudlet benkene her med sjokolade, kaffe, og Kari tok likegodt en trall. Etterpå gikk vi tilbake til bilene som lydig ventet på oss.