It’s hard to be a nissedog.

Personlig har det vært noen hektiske dager før jul. I tillegg til at jobben krever sitt, skal andre ting pusses, vaskes og danderes. Dingsen og den andre hunden har ingen stresssymptomer av den grunn.

For tre uker siden var Dingsen på weekendbesøk hos Ann-Kristin og Arvid, alias Tante Gunders og Onkel Blå. Der hadde hun det selvfølgelig helt utmerket, med mye nussing og godbiter. Sikkert avbrutt med litt snorking i den fineste og største sofaen, ingen hundeseng for denne divaen.

Jeg fikk “divaen” tilbake kledd i nissedrakt. Tilsynelatende glad for å se meg, men ikke gladere enn at hun benket seg i sofaen ved siden av Tante Gunders.

Dingsen og Dina har ikke funnet  julestemningen ennå. De må da lære dette før eller siden. Skal man være en Nissedog, må det nok trenes litt på dette.

For å få til rett stemning fant jeg ut at Tyras nissedrakt, og Dinas røde bobledress kunne hjelpe. I tillegg til disse klærne vanket det noe som lignet på en julemiddag. Det vil si, “saftige” knotter fra Hills og Royal Canin.

Som sagt så har dagene vært lange, og det gir ikke mye tid til turer i marka. Derfor har det vært turer i nabolaget i den seneste tiden, og det i stupmørket. Slike korte turer gir ikke noe godt grunnlag for julestemning.

Derfor maste jeg litt på Kari forrige søndag. Hun skulle som vanlig på en av sine skogsmasjer, og jeg ville være med. Føret var litt skummelt, nysnø med blankis under. 

I kjent stil stormet Kari avgårde, mens jeg hang på etter beste evne. Begge hadde med pigger, men vi ble enige om at det var for pingler. Når vi kom til nedoverbakkene, fant vi ut at vi var pingler. For etter noen nesten nedslag ble vi “pigget opp”.

Lite som lignet på nissen på denne turen, unntatt Kari som hadde nisselue på. Jeg brukte ikke lue, for jeg ligner mest uten den.

Hvem som var mest lik, hmm..dommerpanelet var ute av drift denne dagen.

Nå på lørdag, møtte jeg Ellen for en liten tur i Estenstadmarka. Det er godt å komme seg ut i dagslys i flott et vintervær, og samtidig trimme av seg litt ribbefett.

Hannhunder har det med å markere ting. Deres markering går ut på å løfte en bakfot, for så å sprute ut av det som måtte være igjen i urinblæra.  For å si det sånn, både Dingsen og den andre hunden ble badet etter turen. Det ble også dekkenet de hadde på seg. Trøsta får være at de “markerer” alt og alle, ikke bare tisper med klær på.

I dag synes fortsatt at julestemningen ikke er på topp hos damene, så jeg måtte finne på noe som minnet skikkelig om jul.

Hvorfor ikke dra i en stall for å finne en krybbe, kanskje jesusbarnet lå der også?

Som sagt så gjort.

Etter en liten skogstur fant jeg en stall og noen hester. Krybba fant jeg også, men den var tom. Ikke noe uvanlig med det egentlig, hesten hadde jo spist opp innholdet. Det må nevnes at det kun hadde vært havre i krybba, og ingen Jesus.

Vi mennesker har jo lett etter dette barnet i over 2000 år, og ennå ikke funnet det!

Derfor ble jeg ikke særlig overrasket over å finne en tom krybbe. Dessuten var Tyra og Dina mer opptatt av de store dyrene i stallen, og de liker ikke havre noe særlig heller.

Snart er det nytt år, og jeg tror jammen jeg legger vekk nissedraktene for denne gang.

Damene er helt upåvirkelig ser det ut som. Turer, mat og muligens noe agility er hva som fenger. Det er sikkert mer også, for løpetid er ennå ikke nevnt.

Jaja, It’s hard to be a nissedog.