Et spaserende hønsehus.

På søndag møtte jeg Ellen, Anne og Rune på Shell ved Sandmoen..ojsann,  det er Esso der ikke Shell. Ellen har det med å tulle med navn, men vi fant riktig bensinstasjon likevel. Derfra kjørte vi i beste konvoi stil til Markavollen på Løvset.

Litt bratt er det til å begynne med, må jo nevnes at det er et fjell da. Fra baktroppen kunne jeg høre kakling om fart og terreng. Etterhvert fant jeg ut at det ble litt mindre av denne kaklingen hvis det ble hyppigere pauser. Etter den værste stigningen var unnagjort satt vi oss ned og nøt utsikten og litt medbrakt.  Enkelte av oss var litt sunne og nøt knekkebrød eller sunne kjeks, mens andre spiser sjokolade. Ellen presiserte at hun ville helt til toppen. Jeg nevnte at det var et stykke dit, men hun insisterte på det likevel. Hun kunne jo se masta på toppen og da kunne det ikke være langt. Jeg nevnte igjen at det var likevel et stykke dit, ikke at det hjalp ikke for Ellen så masta og da var vi ikke langt unna. Jada det er bare en ti minutters gange dit repliserte jeg, det gjelder å være positiv

På veien mot toppen ble Ellen “angrepet” av et eller annet dyr som “nesten spiste” opp venstre fot. Medfølende som vi er så foreslo vi luftambulansen, men Ellen mente at Rune kunne bære henne hvis det ble for ille. Da Rune hørte det ville han i hvertfall kontakte luftambulansen, etter hvert oppfattet han at Ellen likevel kunne gå og lot det være

Noen av fuglene sa tydelig i fra at vi ikke var helt velkommen i fjellet, og det var særlig en Vipe som ville ha oppmerksomhet. Vipa agerte skadet med den ene vingen nesten slepende etter seg. Smarte fuglen, ville nok lokke oss vekk fra reiret sitt. Vi var smartere og gikk videre   Dingsen ble svært interessert i fuglen, ikke rart egentlig hun er da fuglehund påpekte eieren. Mitt påstand ble raskt kommentert, det var ikke fuglen Dingsen luktet, det var multeblomstene. Men det er da noe det og

Etter ca tre timers gange ispedd med kakling om løypemerking og terreng var vi nesten ved målet. Vi fant ut at vi ikke gikk helt til masta, er jo ikke mye å se der. Turgruppa ble i stedet enig om å finne en lun rasteplass like ved der vi kunne nyte medbrakt. De fleste hadde med en matpakke bestående av sunn mat, mens andre igjen spiste sjokoladebaserte saker

Nedturen gikk raskere, men det ble ikke mindre kakling av den grunn, nå var det løypa som ikke ble riktig fulgt. GPS,en til Rune viste ganske godt hvor vi skulle gå, men ikke alle var enige. En ting er sikkert, det går omtrent ikke an å gå seg bort i Vassfjellet, derfor tok vi hensyn til kaklingen denne gang. Litt utenom løypa ble det, men vi fant riktig sti nedover likevel. Denne stien er det bratteste og sleipeste partiet på hele turen, og det ble “mumlet” noe om det også. Noen av hundene ble kommandert om å gå bak eierene, og det gjentatte ganger. Det var nesten som å ha et spaserende hønsehus etter seg, med ordene/lydene BAK-BAK-BAK-BAK… Heldigvis ikke lange biten dette, så når vi var nede på en traktorvei stilnet kaklingen. Da var alle fornøyde, blide og enige om at det hadde vært en fin tur. Det toppet seg når vi i tillegg fant igjen bilene våre litt lengre ned