Konklusjon: hundgalskap. – sykdom som påføres av dyr er dødlig, men vaksine finnes.

Ble litt nyskjerrig her. Undersøkte derfor litt rundt denne sykdommen, og fant ut følgende.

Hundegalskap er en virusinfeksjon som kan overføres til mennesker, oftest skjer det ved bitt av en smitteførende hund.

Sykdommen begynner med smerter eller ubehag rundt bittstedet, feber, hodepine og sykdomsfølelse. Deretter følger uro og angstanfall, krampeanfall og ofte perioder med voldsom oppførsel.

Mellom anfallene er pasienten klar og orientert. Hvis pasienten ikke dør under krampeanfallene, utvikles etterhvert koma og lammelser. Sykdommen varer sjelden mer enn 4-5 dager og er alltid dødelig.

Utrolig mye som stemmer her. Har hatt angsanfall og vært urolig før agilityløp. Når jeg tenker meg om, har jeg også opplevd en del lammelser ispedd med kramper i banen. Det er kun Dingsen som har hatt komatendenser,… ennå.

At pasienten er klar og orientert mellom anfallene er noe jeg ikke kjenner til. Så mine anfall er nok litt mer konstante.

Denne form for hundgalskap er selvpåført og fraviker derfor litt fra “orginalen”.

Konklusjon: selvpåført hundegalskap. – syndrom som påføres av Dings ?, er ikke dødlig og det finnes ingen vaksine.

Forrige helg var jeg med på AG kurs som Lise Hansen hadde. Vi var seks ivrige deltagere med fem ivrige hunder.

Dingsen er liksom ikke den som lar seg ikke rive med. Den siste runden på lørdag ble hun litt tam og iveren ble borte. En noe irritert eier prøvde med leking og gode ord uten at det hjalp nevneverdig. På grunn av litt lite engasjement tok vi det rolig dagen etter,  det ble kun en runde med henne.

Kari har også et snev av hundegalskap, men hennes symptomer er vage. Kursholder var i hvertfall imponert over ekvipasjen.

Selv om jeg ikke fikk trent så mye var kurset lærerikt. Man lærer av å se på andre, og i tillegg var kursholder utrolig engasjert i alle.

Denne helga var det duket for agility.

Trønderhelga sto for tur og der ville jeg prøve Dingsen. Tenkte på forhånd at fire løp på to dager kunne bli litt mye. Jeg var derfor bestemt på å trekke henne søndag hvis hun viste store tendenser på lite iver.

AG løpene gikk først på lørdag, og vi kom oss gjennom i sånn passe diltefart. I hoppløpet senere på dagen var Dingsen mer av, og med dertil mer diltefart. Hun hadde derimot ingen komasymptomer, og valgte derfor å prøve søndag.

Denne dagen gikk hoppløpene først. I løpet surret vi litt med slalominngang, men kom noenlunde igjennom. I AG løpet gikk hun greit helt til hun stoppet midt i slalomen. Hun sto og lyttet i et par sekunder, for så å fortsette på riktig pinne. Flaks at vi ikke fikk feil der.

Helgas løp ga Dingsen to 1-plasser (med napp) i AG, og to 2-plasser i hopp.

Været var strålende, og det betyr turvær.

Snakket med Kari, og vi var begge enige om å gå en tur i marka på ettermiddagen. Jeg ønsket meg en tur opp til Solemsvåttan. Kari mumlet noe om bratt terreng, ferie og lite mosjon. Jeg mumlet tilbake noe om å avpasse farten, og da “mumlet” Kari noe som lignet på ordet pføy. Vi ble som vanlig enige, og turen gikk til Solemsvåttan.

Vi møttes hos meg, og gikk fra “Sandslottet” opp mot toppen. Tok like godt en vei som ikke alle går, greit å ikke møte så mange med tre hunder på “slep”. Vi passerte ei grind, et tydelig inngjerdet område. Jeg kom jeg på at det beiter kyr her, og måtte nevne det.

Kari tok det på “fullt” alvor, ikke noe særlig å møte på ei illsint midt-norsk angrepsku.

Vi strenet oss oppover, litt mer oppover og litt til. Vi nevnte litt om at det var varmt, og at vi ikke var alene i skogen. En glinsende Kari sa brått, hysj,……hva sa jeg, ..like glinsende,….. Hørte jo som vanlig ingenting. Vi sto stille i noen sekunder, og da hørte jeg også. Det bjellet et sted i skogen, kua er nok på vei.

Vi gikk vel litt raskere, og ble ennå mer glinsende. Etter hvert reiste Tessy bust ga inntrykk av at “noe” var uvanlig, og vi ble mer skeptiske. Derfor snakket vi høyt og ga alle skogens “farlige” dyr beskjed om at vi var på vei.

Tilslutt fant vi “massemorderen”………… Om vi ble overrasket?….ingen kommentar.

Det farlige dyret viste seg å være et midt-norsk angrepepsekorn, men det orket tydeligvis ikke mer menneskeføde der det satt i toppen av treet. 

Det gledet oss selvfølgelig. I tillegg ble vi skikkelig glad når vi kom til enden av Dagros området. Ikke bra å bli “nesten drept” av en Stratos ku. “Tøffe” som vi er fortsatte vi videre.

På toppen besudlet vi benkene og fant ut at det var ikke mange andre der. Da mente vi ikke alle skogens “farlige” dyr, men andre glade turtrimmere.

Vi ble vel enige om at med vårt språk i skogen med tilhørende lyd, kanskje hadde skremt vekk mer enn skogens ”farlige” dyr.

Når man roper skogen, får man svar! Gammelt jungel ord, som nå er repetert og lært!

Uansett var det en fin tur i flott vær med hyggelig turfølge.

Fyrte derfor opp BMW,en og startet opp ferden tirsdag forrige uke. Det første målet var Venabu i Rondane. Jeg var innvitert på ei hytte Ellen disponerte. Når jeg ankom hytta var været som ventet, lavt skydekke med regn. Gikk likevel en liten tur på kvelden for å få litt mosjon tilfredstille hundene.

Onsdag ville vi trene litt spor, og Ellen var kledd i utstyret som kreves. Ikke særlig snertent, men nødvendig. Fikk en sånn film i hodet (igjen). Home Alone 2, hun dama med alle duene, husker dere?

I hverfall så Ellen litt sånn ut, men hun var rask i kommentaren på at jeg hadde sett bedre ut jeg også.

Når jeg gikk opp sporet mitt ble jeg “litt” advart av en vipe. Hadde visst noe viktig i nærheten, så jeg måtte korte inn sporet en smule.  Ikke rart jeg fikk en ny repetisjon av Home Alone 2.

Sporene gikk derimot knallbra for alle hundene, og alle film minner ble derfor druknet. Senere på kvelden nøt vi tobente en bedre middag, mens de firbente så på.

På grunn av været, ble oppholdet i Rondane en dag lengre. Skulle uansett til Tønsberg for å besøke Ann-Kristin, men etter noen værmeldinger ble det omrokkeringer.

Jeg har lenge hadd lyst til å se Hilde sine hunder, amerikanerfan som jeg er. Så reisen gikk derfor videre til Fredrikstad. I og med at Hilde hadde anledning til besøk, passet det derfor bra når jeg skulle så langt sør.

Ankom Fredrikstad torsdag ettermiddag , som vanlig  i ”flott” vær. Fikk etterhvert bli kjent med hundene til Hilde. Det gikk jo “smertefritt”. Muffin sa noen “få” ord til å begynne med, men det ble bedre etterhvert.

Hilde disket opp med god mat, og slalomtips. Og da mener jeg tips om god slalom. Ikke snakk om noe “slalomvann” her. Fikk også en liten demonstrasjon av Solo og Hilde.

Muffin er jo også tilstede, både fysisk og psykisk. Hun er i puberteten nå, og derfor har hun en del å si. Mange ting må fortelles. Særlig til en inntrenger som står med hendene i siden og ikke vil flytte seg noe særlig. Uansett så er Muffin en dame med mye arbeidsmoral, og i tillegg har hun et flott utseende. Denne damen liker jeg, det blir gøy å følge henne fremover.

Solo har hatt noe småplunder, så hun driver med svømmetrening. Dagen etter fikk jeg en innføring i hvordan det foregår. Artig å se hvordan hunden apporterer i vann.

Denne rasen er jo egentlig skapt for det, men Dingsen er vel litt ambivalent ennå. Tyra viste derimot litt iver til denne aktiviteten, så dette må vi prøve.

Søndag var jeg så heldig å få være med på treningen til Nina Hansen. Fikk se et knippe småhunder i aksjon, og det var kjempegøy. Masse fart, kjempegod handling, og flotte tilbakemeldinger.

Det er gøy å være i småhundrike, så det ble kun en overenatting hos Ann-Kristin. Neste gang venter vel bl.a. en båttur, for Bjørn var ivrig etter å vise frem både båt og skjærgård. Gleder meg masse til det.

Det var mange hunder og mennesker tilstede, noe Dingsen ikke er så begeistret for. Selvsagt var jeg spent på reaksjonen hennes, men man må jo prøve.

Møtte opp ekstra tidlig for å få en fin parkeringsplass til både bil og meg selv. Da jeg luftet Dingsen virket hun ikke så skeptisk, halen ble i hvertfall stolt løftet til værs.

Dagen ble startet med hoppløpene og Tyra hadde startnummer 5. Satte henne ned på starten og satte henne umiddelbart i gang. En noe overrasket eier kunne konstatere at det var mye større fart enn forventet. En sjokkskadet eier sprang etter beste evne etter og ga beskjeder i seneste laget. En del store svinger ble det, men vi kom i mål på en god dingsetid. Denne seansen ga en 1-plass.

Agilityløpet endte med en disk, men da var ikke iveren like stor.

Kari vant som vanlig løpene sine. I blant mange gode prestasjoner synes jeg denne ekvipasjen var dagens vinner.

I dag var det pån igjen, samme tid og sted. Luftet henne som vanlig, men hun virket ikke like trygg som dagen før. Bestemte meg derfor at ett løp var nok. Det startet med agilityløp, og Dingsen fikk slappe av i bilen i mens.

Ellen skulle være fluffer i dag, og hentet Tyra for oppvarming.

Hun varmet opp en hund uten hale. Den var godt gjemt mellom bena hennes, og halespissen pekte nesten opp mot navlen. Ellen prøvde å lirke den frem, men da limte halen seg på låret og pekte mot hofta i stedet. Da Dingsen fikk øye på meg kom halen opp, og i denne gledens stund logret den også.

Satte henne ned for å starte opp med en gang, og det gjorde hun. Eieren sto igjen og “snurret”, og ble mer sjokkert enn i går. Store svinger og en helt satt ut eier ga en god disk.

Jeg er godt fornøyd med hunden, for hun hadde mye mer fart enn vanlig.

På slike stevner er det vanlig å måtte hjelpe til med banebygging. Kari fikk ansvaret for muren og hindrene i området rundt. Muren må i likhet med andre hinder bygges om etter klassene. Kari viste seg frem som den beste frimurer, og det vanket mange rosende ord fra publikum.

Jeg skulle passe på blant annet hjulet, og det må også justeres. Etter å bli “støttet” fra andre banebyggere fikk jeg til å justere det. Her vanket det også mange rosende ord fra publikum etter bragden.

Etter to lange agilitydager med mange gode prestasjoner er det godt å få hvile ut. Ja det er det Dingsen som sier, Dina er ikke helt enig.

Været overrasket, god temperatur med spredte skyer.

Når slike vannmengder øser ned over midt-Norge vises det. Blant annet så har Gaula gått over sine bredder, Selbufestivalen har druknet i gjørme, og laksen biter over evne.

Noe skjønner man og andre ting skjønner man bare ikke.
Dårlig vær og gjørme; skjønner, men liker ikke.
Laksen hopper på hvert eneste kast; liker, men skjønner ikke.

Vannmengdene har satt sine spor i marka også. Gjørme er ordet, eller rettere sagt vann med litt jord. Ubehagelig ..ja, men er man turmenneske så må man tåle begge deler, og det gjelder for de firbente også.

Var på Nidaros banen søndag formiddag for å se litt på lydighetsstevnet. Silje deltok med Pippi , og selv med en litt nervøs forventningsfull eier fikk hun opprykk til klasse 2. Bra jobbet!

Jeg skulle på tur etterpå, og hadde derfor med meg hundene i bilen. Det ga meg muligheten for litt miljøtrening. Dina ble derfor igjen i bilen, hun trenger trening på å være alene i bur.

Dingsen derimot, trenger litt trening på å være ute i blant mennesker og hunder. Satte meg derfor ned ved lydighetsringen og nøt litt medbrakt av Ellens sjokoladekake.

Tyra er blitt en flink hund etterhvert, og hun la seg pent på pleddet sitt og slappet av. Ved siden av henne lå Kiska på 9 uker og sov like pent.

I mellomtiden “trente” den andre hunden i buret, resultatet er uvisst.

Etterpå møtte jeg Torgeir ved Lian for en tur i marka. Vi besudlet de fuktige gjørmete stiene mot Grønnlia der vi brøt sammen, og kjøpte noe fra “bardisken”.

Etter en liten rast gikk vi videre rundt Skjellbreia og mot Lian.

Det ble er fin tur på drøye 3 timer, og som vanlig med en del tulleprat ispedd gamle minner. 

Etter all gjørmevassinga benyttet jeg meg av en av de siste bekkene. Ikke for at jeg var tørst, men damene var mildt sagt skitne. Etter et hiv og hoi og ett dytt i ræva frivillig assistert bad ble de rene nok til å entre buret i bilen.

På Lian ventet bilene lydig på oss.

Været glimtet til med sol og hele 11 grader så dette lover godt.

Kari og jeg startet på reisen til Julestjernen Røros på fredag ettermiddag. I et lystig humør og tempo, ispedd med diverse kommentarer nådde vi målet i åttetiden.

Vi hadde leid ei campinghytte på Bergstaden Camping for å slippe å stå opp så tidlig dagen etter. Vel framme innspiserte vi, og godkjente bostedet. Hundene ble godt luftet i regnet. Etter turen satte vi oss ned ved kjøkkenbordet for å innta “kveldsmat”. Ikke akkurat husmannskost, men helt vanlig for oss.

Etter kveldsmaten var det sengetid. Positive som vi er la vi oss med god tro om en god natts søvn. Ingen på campingen hadde forutsett Kari sine meter over havet. Senga var litt i det korteste laget kan man si.

Fikk en film i hodet, Astrid Lindgren sin Pippi Langstrømpe. Der hun  ligger i senga med sine pailabber litt utenfor senga, og i tillegg det høyeste punktet enn resten av kroppen.

Etterhvert ble lyset slukket, og det ble stille. Så stille at jeg til slutt sa…hva. Det ble raskt svart med et hva fra køya tvers over, og så var praten igang…igjen. Tilslutt ble det derimot stille.

Dagen etter var vi motivert for agility, til tross for været. Kan ikke si at det regnet litt, for det regnet mye. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Vel framme på stevnet rigget vi oss til med stoler og medbragt. Heldigvis hadde Roger og Janniche med telt som vi kunne benytte. Uten det hadde det blitt vått og trist, ære være dem for det.

Det var en del fra Nidaros BHK der, og det var hyggelig. Alle innlosjerte seg i teltet, og nøt hverandres medbrakt. Selv om regnværet fortsatte utover dagen, konkurrerte vi også. Det ble noen disk, men også mange bra prestasjoner.

Rambo fikk en andreplass i hopp. Kari fikk til to gode løp og vant klassen sin.

Tyra vant også sin klasse. Er man alene i en og de andre disker i den andre, er det vel ikke den store prestasjonen. Selv om hele seansen gikk i slow motion, og eieren klarte å tryne ble hun med. Målet var å få henne med gjennom løypa, og det klarte jeg.

Summasummarum, Kari og jeg satte nesen mot Trondhjem med to førsteplasser hver.

I dag skulle jeg ta siste rest av sporkurset jeg hadde meldt meg på. Møtte kursdeltagerne i Tømmerdalen klokka 10. Vi drakk kaffe gikk opp sporet, og drakk litt mer kaffe.

Dingsen er vant til godbitskåler i sporet, for hun tar ikke leke eller pinner. Det er noe vi jobber med, og derfor må vi finne på noe annet. Tyra må trene på å markere funn, og derfor fikk min sporlegger beskjed om å legge ut hullete tennisballer med godbiter inni.

I sporet er hun god, men det ble spennende å se om hun markerte, eller ville ta ballen. Selen og sporlinen ble satt på. Før jeg hadde satt på linen var nesen allerede i gang, og hun var meget bevisst.

Dingsen ble satt på sporet, og hun toget på som på som et gammelt lokomotiv. På første ”funn” gikk hun forbi, og tilslutt måtte vi ta henne tilbake. Dingsen skjønte ikke det der med ballen ved første øyekast, hun lette jo etter matskåla. Vi viste henne ballen og godbitene som denne inneholdt. Hun glefset i seg disse, og da ville hun videre med en gang. På neste funn markerte hun, og ville ha godbiter. Hun markerte også det siste funnet, og hadde tydligvis skjønnt poenget.

Det neste sporet gikk knallbra og hun markerte alle ballene i sporet.

Tyra en tydeligvis en bra sporhund, men eieren skjønner visst ikke det helt ennå. Ikke før Silje snakket om D-spor. D-spor er ikke all verden, men et mål for meg nå, ..tror jeg.

Siste helgen i mai var dingsen med i konkurranse, og det med blandet resultat. Påfølgende mandag prøvde vi oss i internkonkurranse. Selv om det ble to soleklare, disk så viste hun en iver til å ta neste hinder. At hindret ikke var det riktige, kan vel ha flere årsaker.

Sto over den organiserte AG-treningen dagen etter for at det ikke skulle bli for mye på en gang.

Onsdag hadde jeg fri. Det var et flott vær, lettskyet med hele 14 grader. Bestemte meg derfor å ta en lett trening med dingsen. Møtte Kari, Monica og Janniche på Øra, for å “trene”.

Dingsen hadde andre planer, og jeg ante uråd da hun måtte gjespe mellom to hinder. Prøvde å motivere henne, men det nyttet ikke. Treningen ble avbrutt med en utkjøring som avslutning.

Akutthjelp er nødvendig når Dingsen mister motet. Da mener jeg ikke hjertestarter, men Tante Ellen og sportrening.

Lena hjalp meg i sporet på onsdag, og Tyra gikk et knallbra spor. Lena skrøt mye, og hun har sikkert rett når det angår hunden.

På torsdag ble Ellen hyret inn. Tyra liker sin tante meget godt og hun får ganske raskt opp iveren hennes. 

Tok kun framadsending 6-7 ganger, og Dingsen ble ivrig og glad igjen. Vi avsluttet med hysterisk lek, før kvelden tok oss.

I dag var det også et lettskyet  pent vær med hele 10 grader, og da må man ute på tur. Bonsjurklubben møttes på byåsen butikksenter og målet var Geitfjellet. På veien opp måtte vi innom Våttakammen for å nyte utsikten. 

Jeg har ny mobil å måtte prøve denne, mens Tone briefer med sitt gode kamera. Vi besudlet den lille kammen med niste, kaffe og fotografering. Hurtigruten skulle gå fra kai klokken 10, og Tone nektet og gå derfra før det skjedde.

Heldigvis gjorde den det, og etter hvert strenet  snublet vi videre mot geitfjellet. Alle snakker jo om hva man har i sekken, men ikke alle husker på det. Tone reklamerte tidlig i turen om sin spesialpolkagrissjokolade, men det ble med reklamen.

Vi ankom toppen, og da måtte vi nyte medbragt igjen. Litt mer kaffe og niste, og selvsagt litt snop.

På veien ned ble vi enige om å gå via Helkanseter, og da kom Tone på at vi hadde jo glemt av sjokoladen med polkagris. 

Geitene skulle jo til seters for å gjøre seg fete fetere, derfor ble det en frivillig stopp også her. Vi besudlet benkene her med sjokolade, kaffe, og Kari tok likegodt en trall. Etterpå gikk vi tilbake til bilene som lydig ventet på oss.

Agilitydebuten skulle finne sted på hjemmebanen Stavsøra. Det er en stund siden Dingsen har sett skumle mennesker i litt større forsamlinger, så jeg var litt spent på det.

Vi møtte opp på banen i god tid. Selvsagt for å hjelpe til, men også for å drikke kaffe. Vi kalles jo ikke kaffegjengen uten grunn.

Etterhvert bygget vi, briefet og planla og alt så helt fint ut. Ellen i fanklubben til Rune hadde med en nydelig eplekake som vi glefset i oss, og stemningen var derfor stor før start.

Under selve løpet slo nervene til på både hund og fører, mest på hund om jeg får nevne det. Det ble derfor litt surring i banen. Vi klarte å få en andreplass i AG etter to vegringer i slalomen. Vi fikk to soleklare disker i de neste løpene, men det var føreren sin skyld. Er likevel fornøyd med resultatet til tross for en blanding av nerver og surring.

Det var mange flotte hunder å se på stevnet, både smått og stort. Rune med Rambo debuterte i klasse 2 hopp,  selv om det ble disk så leverte de et bra løp.

Artig å se at det gror i klubben, og det er ekstra stas for meg at det kommer enda flere småhunder til.

Kari med Tessy gikk sitt fineste løp i lag, men det fikk jeg ikke sett. I og med at laget disket ble ikke det løpet tellende for ekvipasjen, men sånn er det.

Tone var ringside som medhjelper. Hun hadde i tillegg med kamera og tok mange flott bilder.

I dag møtte jeg Kari på byåsen butikksenter for en tur i marka. Værmeldinga var som vanlig negativ, men det ble mye bedre enn ventet. Kari hadde planlagt tur til Helkanseter, hvor vi skulle nyte medbragt. Jeg har tidligere nevn noe om min stedsans, og synes derfor det er godt og “dilte etter”. Er derfor ikke særlig deltagende i å finne riktig sti å sånt, derfor må turlederen ordne dette.

Turlederen bommet litt på stien til Helkanseter og det måtte gjøres et nytt forsøk. For vi ville finne dette stedet. 

Stiene begynner og bli bedre, men noen steder er de ennå ikke helt etter boka. Etter noen ojsann, hva, og noen ord vi ikke skriver i en blog så fant vi fram.

Her nøt vi som vanlig litt av det Kari hadde med i sekken, og i tillegg var solen framme så vi fikk varmet oss.

Agilitysesongen er jo godt  i gang og Dingsen har derfor begynt å trene. 

På mandag møtte jeg Julie, Madlen og Rune for en ny runde. Været var bra på formiddagen, men slo til med ei snøskur på ettermiddagen. Jeg hoppet over vintertrening, men følte etterhvert at jeg likevel hadde vært med. Snøen lavet ned og felthindrene ble etterhvert glatte og kunne ikke brukes. Likevel fikk vi til en grei treningsrunde, med god hjelp.

Har vært så heldig å få være med i sporgruppe, og på torsdag møttes vi for første gang hjemme hos Lena. Der fikk vi servert ekte svensk kaffe, og den var helt ypperlig. I tillegg hadde ei i sporguppa bakt en svært god kake, en bedre start på treningen kunne det ikke bli.

I og med at jeg surret litt på siste sportrening gikk jeg selv opp et enkelt spor til Dingsen denne gang. Det var i tillegg et vanskelig underlag. Dingsen fungerte utmerket, og da ble jeg fornøyd.

Fikk med meg sporet til Trine, Lena og Tora, også her var det fornøyde mennesker etter sporøkta.

I dag møtte jeg Kari hjemme hos henne for en tur i bymarka. Vi gikk marsjerte ut fra Steinberget i 11-tida med Kobberdammen som mål. Vel framme nøt vi litt av sola og som vanlig litt medbragt.

Stiene var stort sett bare, men ble litt mer snøbelagte etterhvert som vi kom oppover i terrenget. Kari fant en “fin” sti på veien hjemmover, og her fikk vi prøvd ut hvordan joggesko fungerer i råtten snø. Etter diverse gloser fra baktroppen, hvem nå det var… så nevnte Kari noe om at jeg skulle være glad hun ikke har noen blog. Er litt usikker på om hun mente blog eller båndopptager, men jeg har jo litt tungt for det og husker ikke hva hun mumlet om.

Etter tre timers hurtig gange kom vi tilbake til Kari sin staselige bolig. Jeg ble høflig budt inn, og ønsket meg et glass vann. Ville jo ikke kreve all verden, men kom det noe vann… neida.

Hint…hint, jeg er så tørr i huden…mangler vist noe fuktighet….vann…nope. Etter nok et hint kom hun med noe flytende, ekte Cola. Den smakte helt ypperlig, mye bedre enn vann.

Vi slappet av og slikket sol i hagen. Kåken til Kari har en flott beliggenhet med tilhørende utsikt, skjønner godt at hun og familien trives godt der.

Kari har forresten satt opp slalom i hagen, men den er ikke helt etter “snora” pr. dato.

Summasummarum, en flott tur i fint vær og med godt selskap!

Møtte i dag Torgeir på Byåsen butikksenter. Våttakammen var i utgangspunktet målet, og mens vi gikk snakket Torgeir litt om at det ikke var så langt dit. Da vi kom fram fant vi ut at det ikke var lange turen. Vi ble derfor enige om å gå til Geitfjellet.

Vi besudlet snø og islagte stier med våre vintersko,  i håp om stiene blir snart fri for snø.

På toppen nøt vi tobente utsikten, mens de firbente “diskuterte” litt om noen godbiter. Diskusjonen ble avbrutt av de tobente, og vi gikk så videre.

Det er som sagt en del snø i marka ennå, men det er fint å gå på stien der snøen ennå er hard. Jeg hadde et par c-momenter på grunn av en hund som trekker ivrig, og en dings som bremser. Skal ikke påstå at hunden er ivrig bremsende, men den trekker liksom feil vei.

Snøen smelter raskt om dagene, og agilitybanen er fri for snø og klar til bruk. Sesongen er godt i gang for de med ambisjoner. Har ikke så store ambisjoner med dingsen, men skal prøve å være med på lokale stevner.

Møtte Kari på Stavsøra for årets første riktige agilitytrening etter turen. Kari kan være rask når hun vil, og hun var derfor ferdigtrenet da jeg kom.

På banen var det satt opp en lett fin bane som jeg prøvde ut. Tok noen korte momenter først, og prøvde banen til slutt. Artig å se at dingsen ikke har glemt noe, men det var verre med føreren. Selv med en rusten fører var dingsen ivrig, og det var en god følelse.